Annonselenke mot Lånemegleren.no finnes i denne artikkelen

Jeg har bestandig vært interessert i historie, og kanskje spesielt innenfor elektronikk – og det er jo ingen tvil: navnet Tandberg klinger ekstra godt i norske ører som er interessert i slikt!

Tandberg eksisterer jo som kjent ikke lenger, og jeg ønsker derfor å lage en side som forteller litt om historien til selskapet som kanskje er alle mest kjent for sine radioer fra gammelt av. Hvis du ønsker å vite mer om historien om Tandberg i Norge har du derfor kommet til den rette siden!

NB! Nederst i artikkelen finner du en dokumentar om Vebjørn Tandberg og hans livsverk.

Tandberg – et eventyr som startet i 1933

I 1904 ble en gutt ved navn Vebjørn Tandberg født og denne karen skulle senere i livet utdanne seg til sivilingeniør, og i 1933 startet han Tandbergs radiofabrikk – og da som et personlig ansvarlig selskap. Tandbergs Radiofabrikk omfattet både utvikling, produksjon og salg av høyttalere og radiomottakere. Selskapet startet sin geskjeft i et 40 kvadratmeter stort lokale i Kongens gate 15 – og da med tre ansatte.

Senere i 1933 flyttet radiofabrikket til Folkets Hus på Grünerløkka, og da var lokalene tre ganger så stor som det første lokalet.

Går du med en drøm om å starte opp en bedrift for deg selv? Da kan du fremskaffe kapital ved å stikke innom Lånemegleren.no. (Representativt låneeksempel: eff.rente 17,89%, 65.000 o/5 år, etabl.geb. 900, totalt 96.030.)

De første produktenene som kom ut var høyttalere, men gjengen var ikke snauere enn at de kom med en liten batteridrevet radio det første året – og den fikk det passende navnet Tommeliten. Tandbergs Radiofabrikk var den første i Norge, og allerede det første året gikk man inn for helårsdrift.

1934 – det begynner å ta av

Radioen Huldra 1 kommer i produksjon, og dette er faktisk verdens aller første serieproduserte radio med single span – altså MB og LB på ett bånd. Vebjørn Tandberg er urokkelig når det kommer til krav på kvalitet og gir en klar beskjed til forhandlerne av radioer:

Jeg vil opprettholde Coronas høie og ledende kvalitet og kan derfor ikke gå til pris reduksjon i noen som helst form.

Vebjørn Otto Tandberg Radiofabrikk

Vebjørn Tandberg skuer ut over det som mange betegner som hans barn, nemlig radiofabrikken og hans ansatte. Tandberg innførte mange gunstige ordninger for de ansatte selskapet.

I 1936 startet produksjonen av Sølvsuper 1 og Batterisuper 1, og året etter skjer det mange ting som går på arbeidernes hverdag. Blant annet innfører man lik arbeidstid for alle, og det innebærer 42 timers uker. Alle de ansatte får tre ukers ferie, og det er ingen tvil om at Tandberg var en pioner på mange områder. 42 timers arbeidsuke ble for eksempel ikke lovbefalt før i 1968, mens 3 ukers ferie kom i ferieloven i 1947.

I tillegg til alt dette så innførte Tandberg en ordning som sikret arbeiderne 70% lønn ved sykdom i tre måneder eller opptil 6 måneder for de som hadde jobbet i mer enn 3 år i bedriften. Radiofabrikken flyttet dessuten til helt nye lokaler, og holdt nå til i Malmøgata 7 på Rodeløkka, og man hadde nå 600 kvadratmeter å boltre seg på. I 1939 ble lokalet utvidet til 2.000 kvadratmeter.

Året etter, altså i 1938, innførte Tandberg pensjonsforsikring for sine ansatte og det betød alderspensjon, enkepensjon samt barne- og invalidepensjon.

I 1939 overførte Vebjørn Tandberg eiendomsretten til Tandbergs Radiofabrikk til en ny stiftelse: Tandbergs Radiofabrikks Fond, hvor han selv var leder med uinnskrenkede fullmakter.

Krigen kommer

Okkupasjonsmakten Tyskland forbyr folk å lytte på radio og alle radiomottakerne i landet inndras i august 1941. Tandbergs Radiofabrikk får tillatelse til å produsere radioer for å ha på lager slik at man er klar når forbudet mot lytting oppheves. Fabrikken kan derfor fortsette under årene med krig.

I 1942 innfører Tandbergs Radiofabrikk fri hele påskeuken for sine ansatte, og i 1943 opprettes personalutvalget i bedriften. Personalutvalgets ledelse er å representere de ansatte og fungerer som en mellomledd mellom toppen og arbeiderne.

I 1944 opprettes personalforeningen, og i 1945 blir Tandbergs Radiofabrikk omdannet til et aksjeselskap. Tandberg Radiofabrikks Fond eier aksjekapitalen på 500.000 kroner, og har 4.998 av 5.000 aksjer. Vebjørn Tandberg er enestyre.

I 1946 hadde bedriften for første gang loddtrekning for stipendreiser til utlandet for første gang, og i 1947 fikk alle ansatte som var over 40 år og som hadde jobbet i over 10 år en ekstra ferieuke tildelt. 4 uker med ferie ble forøvrig først lovfestet i Norge i 1965.

To år etter, i 1948, redusere man arbeidsuken atter en gang, og denne gangen til 39 timer uken. Tandberg var som sagt tidlig ute med gode nyheter for sine arbeider og 40 timers arbeidsuke ble lovfestet i Norge først i 1976! Man hevet også sykelønnen for ansatte med over 10 års ansiennitet til hele 90%. Man registrerte også at etterspørselen etter radiomottakere begynte å dale som et resultat av etterkrigskonjunkturen, og man forberedte derfor produksjonen av et helt nytt produkt – nemlig båndopptakere for privatpersoner.

I 1949 startet arbeidene med å bygge ny fabrikk på Kjelsås og denne sto ferdig i 1951.

50-årene kommer med eksportmuligheter!

I 1950 kom de aller første eksportbestillingene på batteriradioer og disse ble sendt til Tyrkia. Året etter åpnet det nye anlegget på Kjelsås og der hadde man enorme 9.600 kvadratmeter gulvflate å arbeide på.

I 1952 ble den aller første båndopptakeren markedsført og man solgte 4.000 enheter det første året, og i 1953 eksporterte man de første båndopptakerne til våre naboland i Sverige og Danmark.

Året 1954 var året da den første FM-senderen ble åpnet, og det betød at Tandbergs Radiofabrikk lanserte den aller første frekvensmodulerte (FM) radiomottakeren – legendariske Sølvsuper 6.

I tillegg til dette ventet det enda mer for de ansatte, og denne gangen var det en pensjonsordning som ble opprettet. Denne ordningen var ment å sikre at alle ansatte fikk alderspensjon fra fylte 67 år – og da ved full opptjeningstid. Pensjonen skulle tilsvare 70% av reallønnen den ansatte hadde hatt da pensjonen trådte i kraft. Utbetalingene skulle skje over den løpende driften, og den var ikke sikret gjennom avsetning i fond eller forsikringsmessig dekket.

Utviklingen skjøt fart også i 1955, og da ble det sendt en prøveordre på båndopptakere til USA. Man innførte også 5-dagersuke i perioden juni-august. Året etter ble radiomottakeren Huldra 5 lansert samt en båndopptaker av samme merke. Man bestemte også at man skulle begynne å utvikle fjernsynsmottaker.

I 1957 produserte og eksporterte man de aller første stereobåndopptakerne, og året etter kom de aller første fjernsynsmottakerne i svart/hvitt og ble markedsført.

60-årene: datterselskap etableres

I løpet av 60-årene ble det etablert flere datterselskap for salg i utlandet, og dette var i Sverige i 1960, i Finland i 1963, i Danmark i 1964, i Nederland i 1966 og i USA i 1969.

I 1962 innførte man 5-dagersuke fra mars til september og året etter fikk selskapet en advarsel som gikk på ordningen av pensjonsforholdene i bedriften.

Samme året ble et høybygg på Kjelsås på 6.000 kvadratmeter tatt i bruk mens fabrikken på Kjeller, med 15.000 kvadratmeter gulvflate ble tatt i bruk i 1966. Sistnevnte var en investering på 25 millioner kroner.

I 1967 gikk eksportandelen opp til hele 50%, og året etter startet man planene om en ny satelittfabrikk på Skullerud.

I tiårets siste år, 1969 innførte man 5-dagersuke hele året, og man overtok altså agentselskapet Tandberg of America Inc samt omdannet det til et datterselskap for salg.

Man etablerte også et produksjonsanlegg for fremstilling av trykte kretskort, og denne fabrikken lå på Kjeller.

1970-årene kommer og det nærmer seg slutten

I 1970 markedsførte man den første norskutviklede CTV-mottakeren og man fikk markedsført bedriftens aller første dataprodukt: andbergs Instrumentation Recorder. Norges eldste radioselskap som ble grunnlagt i 1927 – Radionette – søker Tiltaksfondet om finansiell bistand.

1971 var året da man etablerte et datterselskap for salg i Østerrike og hvor det ble avholdt møter mellom Industrifondet, Industridepartementet, Kredittkassen og Vebjørn Tandberg om en mulig overtakelse av Radionette. Tandberg var på dette tidspunktet lite interessert i akkurat dette.

Man økte også aksjekapitalen med 37 millioner kroner via en offentlig tegning av omtrent 12.000 småaksjonærer.

Året etter, altså 1972, vedtok man å overta Radionette-selskapene, og dette gjorde man ved at eieren Jan Wessel fikk aksjer i Tandberg Radio for 9 millioner kroner. Selskapene hadde de siste årene hatt store underskudd, og i 1972 var underskuddet på 3,7 millioner kroner.

Tandberg Radiofabrikk ble også tildelt eksportprisen for 1971 og Industrifondet bevilget en garanti på 15 millioner kroner til fabrikken.

I 1973 startet man en komponentfabrikk på Notodden men denne leide man, men investerte allikevel 6-7 millioner kroner i utstyr og maskiner.

Industridepartementet gav et likviditetslån på 5 millioner kroner, mens Industrifondet kom med en ny garanti på 30 millioner kroner.

1974: Vebjørn Tandberg utnevner sivilingeniør Andreas Skogvold som ny leder av Tandberg Radiofabrikks Fond, formann i Tandberg Radiofabrikks styre og administrerende direktør i Tandberg Radio.

Tandberg selv fyller 70 år, men jobber videre som styremedlem etter å ha blitt anmodet til det. Han er pensjonist men har påvirkningsrett.

Dette året innfører man også individuell daglig arbeidstid (fleksitid) og fabrikkanlegg på Skullerud tas i bruk.

I 1975 opprettes det en produksjonsbedrift for CTV i Haddington i Skottland, og arbeidet kommer i gang i august.

Man etablerer også salgsselskapet Tandberg Radio AS.

Man etablerer et datterselskap i San Diego i USA og her skal det utvikles, produseres og selges dataprodukter.

I 1977 slår man sammen salgsselskapene til Tandberg Radio og Radionette i Norge, Sverige og Danmark. Samme år blir det tidlig på året klart at driftsresultatet for fjoråret ville bli betydelig svakere enn hva man hadde budsjettert med og at det forelå et stort udekket behov for kapital. Industrifondet kom med en ny garanti på 10 millioner kroner og ansvarlige lån på 30 millioner kroner – og i tillegg gav Kreditkassen hele 20 millioner i lån.

Problemer oppstår

Generalforsamlingen i bedriften vedtar den 28.06.1977, som et ledd i reorganiseringsplanen, å skrive ned aksjekapitalen med 60%, frata Tandberg Radiofabrikks Fonds særrettighetene samt at man gir styret å utvide aksjekapitalen med 40-60 millioner kroner.

Men må imidlertid slå fast at likviditetsprognosen var feilslått som en følge av svikt i innbetalinger, dårligere salg og at permitteringer og oppsigelser ikke er gjort i det tempoet man forutså.

Tandbergs Radiofabrikk kan nå kun berges av Industrifondet for å få bot på det umiddelbare likviditetsproblemet, og man får en ny garanti på 15 millioner kroner.

Man prøver også få inn private interessenter men dette lykkes ikke og situasjonen blir stadig verre. I august 77 kontakter man Industriministeren og ber om å få støtte til en ny plan.

Regjeringen behandler denne og kommer frem til følgende hovedplan som omhandler sanering og refinansiering:

1. Statlige lån på 55 millioner kroner saneres.

2. Gammel aksjekapital på totalt 18,6 millioner kroner skrives av.

3. Industridepartementet tegner en ny aksjekapital på 120 millioner kroner.

4. Man får en utviklingsstøtte på 15 millioner kroner i 1979.

1978 – Vebjørn Tandberg dør

Man fortsetter reorganiseringen i 1978 og man vedtar regjeringens plan. Bedriftsforsamlingen bestemmer seg for å nedlegge arbeidet ved høybygget i Kjelsås, Sandvika, Notodden og Haddington, og dermed fristiller man hele 36.000 kvadratmeter.

Selskapet reduserer også bemanningen med 400 personer. Flere utviklingsprosjekter kjøres i gang og man endrer markedsstrategien slik at den stemmer overens med endret produksstrategi.

I april inngås det en rammeavtale over 5 år med Siemens om leveranse av blant annet dataprodukter for min. 40 millioner kroner.

30.08.1978 avgår Vebjørn Tandberg ved døden, og man kan dermed trygt si at en stor norsk industriepoke har tatt slutt. Les mer om Tandbergs tragiske død nederst i artikkelen.

Senere dette året orienterer man Industridepartementet om at budsjettet for salg og drift for 1978 ikke vil holde. Det betyr at de oppdaterte anslagene viser en omsetning på 510 millioner kroner, hvor det opprinnelige anslaget var 530 millioner kroner. Underskuddet anslås til å bli 90 millioner kroner – dobbelt så mye som antatt.

Når man jobber med budsjettene for 1979-1981 blir det tidlig klart at man har likviditetsproblemer, og disse er det kun staten som kan løse ved å medvirke ytterligere. Det kommer en lekkasje ut i pressen som viser at det er uoverensstemmelser mellom styret og de ansatte i bedrifter om hvordan man skal gjennomføre driften for 1979. Dette ender opp med at Kredittkassen sperrer kassekredittkontoen og sier seg enige med forlagspantet.

På generalforsamlingen i desember 1978 slår styret fast at selskapet er insolvent – altså at selskapet har vanskeligheter med å innfri sine økonomiske forpliktelser. Industriministeren (generalforsamlingen) ber da styret om å gjøre en vurdering om videre kortvarig drift samtidig som man utreder situasjonen nærmere. Samtidig sier regjeringen at den er villig til å tilføre ytterlige 50 millioner kroner i statlige midler.

Styret kommer med en anbefaling, mot to stemmer, at det ikke vil være tilrådelig eller forsvarlig å fortsette driften på slike premisser, og to dager senere vedtar en enstemmig generalforsamling be styret om å begjære selskapet konkurs.

Dagen etter, den 14.12. 1978 avsier Oslo skifterett en kjennelse om konkurs.

Et norsk industrieventyr er dermed over.

Selskapet ble dermed splittet opp i flere mindre selskaper som bar Tandbergnavnet, og alle drev videre med elektronikk innenfor lyd eller telekommunikasjon.

Vebjørn Otto Tandbergs tragiske død

Som tidligere nevnt: den 30. august 1978 døde Vebjørn Otto Tandberg ved å ta sitt eget liv. Han lot bilen sin stå og gå på tomgang i garasjen sin, og årsaken til dette var at han hadde fått et brev fra bedriften om at hans nærvær fra denne dag var uønsket – et selskap han selv hadde grunnlagt. Livsverket hans – Tandberg Radiofabrikk – balanserte altså på konkursens rand på grunn av voksende og store økonomiske problemer. Han verken eide eller styrte bedriften lenger, og han hadde også fått et varsel om at man ville ta fra ham hans hjem i Nordbergveien ettersom dette formelt sett var bedriftens eiendom.

Dokumenter om Tandbergs Radiofabrikk